Hjelpekilden er en organisasjon som bistår mennesker som har bakgrunn fra strenge eller lukkede religiøse miljøer. Dette arbeidet har gitt oss god innsikt i de utfordringene som personer med denne bakgrunnen kan ha, og dette prosjektet har hatt som mål å systematisere denne kunnskapen.
Vi ønsker å takke Stiftelsen Dam for muligheten til å gjennomføre prosjektet. Vi ønsker også å takke den faglige referansegruppen for god hjelp og veiledning underveis.
Dette prosjektet er et resultat av samtaler og innspill fra i alt 63 personer med verdifull egenerfaring, og som har bakgrunn fra rundt 12 trossamfunn. Vi ønsker å takke for engasjementet dere har vist, som er et tydelig tegn på hvorfor prosjektet er så viktig. Takk for historiene og refleksjonene dere har delt, og takk for innsikten og omsorgen dere har vist. Deres bidrag har ført til at vi nå sitter igjen med en veileder som vil være til stor hjelp for mange mennesker i årene som kommer.
Hvordan skal man forstå mennesker som har opplevd krenkelser i religiøse miljøer, og som trenger psykisk helsehjelp? Mange forteller at de strever med å sette ord på det de har opplevd, og å forklare hva som er utfordrende i dag. Samtidig opplever de som skal hjelpe, at de mangler verktøy for å forstå personer med denne bakgrunnen. Dette er bakgrunnen for utviklingen av denne veilederen, som er basert på en kartlegging av vanlige utfordringer hos personer som tar kontakt med Hjelpekilden.
Veilederen er ment som støtte til deg som:
Veilederen kan også være nyttig for deg som er pårørende. Religiøse miljøer kan ha ulik teologi og praksis, og mennesker kan ha ulike individuelle erfaringer. Derfor vil ikke alt i denne veilederen gjelde alle med denne bakgrunnen, samtidig som noen kan oppleve at noe mangler. Men gjennom å markere den tematikken som er gjenkjennbar, og gjøre sine egne notater, kan det bli lettere for hjelperen å navigere i et felt som kan være ukjent og vanskelig å forstå.
Verden har så mye å tilby på godt og vondt. Men man trenger trygghet og selvtillit for å møte alt dette. Da får man en solid grunnmur som man kan bygge et hus på.
Min grunnmur ble for svak. Huset jeg prøvde å bygge raste sammen igjen og igjen. Det var nesten som jeg ville gi opp.
Hvordan reparerer man en sånn grunnmur, etter så mange år. Sånn at den blir stødig nok. Slik at jeg kan bygge et solid hus som varer hele livet.
Teksten du leser er stemmen til deltagerne i dette prosjektet. Du vil høre om deres erfaringer fra trossamfunnet, og de ulike utfordringene de har hatt i ettertid. I den skriftlige utgaven vil det være avkrysningsbokser der du kan krysse av for det du kjenner deg igjen i, samt plass til notater på sidene, slik at du kan skrive ned tanker underveis.
Jeg har opplevd at religionen har bremset utviklingen av min identitet. Menighetens krav har til tider gjort meg motløs og har påvirket hvordan jeg betrakter meg selv. Jeg kan kjenne meg sårbar i møtet med storsamfunnet og nye mennesker. Jeg kan trenge hjelp til å forstå meg selv
For noen handlet dette om å overleve dommedag og komme inn i Paradiset.
Andre har hatt mål om å komme til Himmelen.
Disse målene lå fram i tid, men det var usikkert når det ville skje.
For andre har målene vært å hele tiden være en «seirende» kristen, det vil si en kristen som kan motstå demoniske angrep i form av for eksempel sykdom, angst, uro og depresjon.
Menigheten formidlet en oppskrift på hvordan jeg kunne nå målet, og det å følge oppskriften skulle være vår høyeste prioritet.
Vi lærte at alt annet var verdiløst.
Vi måtte være syndfrie og følge alle reglene i menigheten. Mange av reglene opplevde vi som diffuse, og de kunne endres. Vi måtte holde ut urett. Vi måtte være lydige mot Gud, menigheten og foreldrene våre. Vi måtte ha tillit til at lederne talte på vegne av Gud.
Vi måtte unngå påvirkning fra ikke-troende.
Vi måtte alltid være aktiv i tjenesten, for eksempel ved å hjelpe andre i menigheten, misjonere eller utføre ungdomsarbeid.
Vi skulle formes til å bli et verktøy som Gud kunne bruke.
Vi lærte at vi først og fremst var et gruppemedlem, ikke et selvstendig individ.
Menighetens behov kom foran den enkeltes behov.
Vi lærte at vi kunne få alle himmelens velsignelser her på jorda.
Vi lærte at vi var utvalgt av Gud, at vi var de eneste som hadde funnet den sanne vei.
Gruppen var beskyttet av Gud, og bare der kunne vi oppleve trygghet.
Vi lærte at alle som ikke tilhørte troen, ville gå fortapt.
Vi lærte at styrke bare kommer fra Gud – at mennesker ikke har styrke i seg selv.
Gud er god og elsker oss, men vi vil havne i evig fortapelse hvis vi ikke elsker han nok tilbake eller gjør det som han forventer av oss.
Vi lærte at ledelsen i menigheten er ledet av Guds ånd.
Stilte vi spørsmål ved ledelsens veiledning, så viste det at vi tvilte, hadde en opprørsk ånd og var ledet av Satan.
Vi lærte at alle mennesker har en syndig natur, og at Gud ikke tåler synd.
Vi var ikke gode nok i oss selv, og kunne aldri bli det. Det er kun gjennom Gud at du kan oppleve frelse.
Vi lærte at alt som var bra med oss, kom fra Gud. Vi lærte at det som ikke var bra, kom fra Satan.
Det gjør noe med selvbildet ditt når du ikke vet om du kommer til å overleve dommedag
Hvem er jeg uten Gud?
Hvem er jeg uten gruppa, menigheten?
Hva er meningen med livet nå?
Å bli fortalt at du fra fødselen er født syndig, er ødeleggende for identiteten. I tillegg blir du fortalt at du heller ikke fortjener frelsen, men at du står i evig takknemlighetsgjeld til Jesus. De strenge kravene for å bli godkjent av Gud har til tider gjort meg motløs og påvirket selvbildet mitt.
De mange kravene for å få til å leve riktig som kristen, førte til sterk grad av kontroll i menigheten. Denne kontrollen fantes også innad i familiene. I mange tilfeller har kontrollen gått på bekostning av mange av mine grunnleggende rettigheter.
Vi lærte at kunnskap som ikke har utspring fra Gud, er upålitelig.
Når ny forskning korrigerer gammel forskning, blir dette tatt som et bevis på at verdens kunnskap ikke bør tas på alvor.
Informasjon om storsamfunnet og informasjon som ikke kommer fra menigheten, ble sett på med et kritisk blikk.
Noen av oss har ikke hatt samme tilgang til tv-programmer, filmer, musikk, bøker eller digitale hjelpemidler som andre på vår alder.
Noen av oss har ikke fått delta på skoleundervisning som ble ansett for å utfordre troen vår.
Selv om vi hadde tilgang til media, også internett, var det viktig at vi holdt oss unna alt som kunne være påvirket av onde åndsmakter.
Alle svarene sto jo i Bibelen, så da lærte man ikke å tenke selv
«Jesus hadde ikke utdannelse, så du trenger heller ikke utdannelse», sa foreldrene mine
Kunnskapen som ble gitt oss, ga ikke rom for utforsking eller egen vurdering.
Hvis det var noe vi ikke forsto, skulle vi likevel akseptere det. Vi lærte at mennesker har begrenset evne til å forstå Guds vilje, og derfor måtte vi lytte til de som hadde mer åndelig visdom enn oss selv.
Vi lærte at vi kunne tenke selv, men vi forsto at vi måtte komme til et resultat som passet inn med menighetens forkynnelse.
Tvil ble sett på som åndelig svakhet og en negativ innflytelse fra Satan.
Vi lærte at vi som kristne hadde blitt utstyrt med en åndelig kraft til å bekjempe tvilstanker.
Vi lærte at det alltid må finnes et sant svar på hva som er godt og riktig i alle spørsmål og valg i livet.
Vi lærte at vi ikke skulle stole på vår egen magefølelse eller dømmekraft.
Isteden skulle vi søke veiledning fra Gud og menighetens ledere.
Tillit
Først når jeg har lært meg å gi slipp og i stedet ha tillit, blir det greit å gjøre mine egne valg For da er alle alternativer trygge
Tillit til meg selv
Tillit til at det er læring i alt
Tillit til at det går bra til slutt
Tillit til at jeg kan takle konsekvensene
Tillit til at det som er vanskelig,
ofte er verdt å gjøre
Tillit til at jeg klarer meg bra
Tillit til at jeg er elsket uansett
Vi ble oppmuntret til å bare utvikle vennskap med personer i menigheten og advart mot å knytte bånd til ikke-troende.
Omgang med ikke-troende skulle ha som mål at den ikke-troende ble frelst.
Sosiale medier, nettsteder, spill og apper som kunne føre til at vi ble kjent med andre mennesker, ble sett på med kritiske øyne, kontrollert eller forbudt.
Seksualitet var ikke en privatsak, men noe som angikk menigheten.
Seksualitet skulle bare skje i et ekteskap og med en av motsatt kjønn.
Onani var forbudt.
Å føle seksuell lyst før vi var gift var en prøvelse fra onde makter og noe vi måtte bekjempe.
Homoseksuelle følelser var forbudt og måtte bekjempes.
Hvis vi brøt reglene, måtte vi fortelle dette til menigheten. Vi kunne oppleve straff.
Hvordan vi kledde oss eller pyntet oss, kunne bli koblet til seksualitet og ble derfor også kontrollert.
Noen menigheter har også lagt føringer for sex i ekteskapet.
Noen har formidlet at mannen hadde behov som ektefellen hadde plikt til å dekke.
Noen menigheter hadde en kultur der dempede følelser var idealet.
I andre menigheter ble sterke følelser anerkjent, men kun de positive.
Vi hadde selv ansvar for å bekjempe negative følelser som kom fra Satan.
Foreldrene våre kunne bruke religionen for å regulere følelsene våre.
Min mor sa alltid til meg når jeg ble sint: «Du vet hvem som kontrollerer deg nå? Det er Satan»
For meg har innestengte følelser ført til en kort vei til rus. Uten rusen må jeg forholde meg til følelsene som jeg ikke hadde lov til å ha.
Den som ikke oppførte seg etter idealet, kunne bli merket som dårlig omgang.
Menighetens medlemmer skulle unngå personer som var merket som dårlig omgang.
Vi lærte at sann kjærlighet bare kommer fra Gud.
Vi opplevde at kjærlighet hadde betingelser og kunne tas fra oss hvis vi gjorde noe galt.
Jeg leter ofte etter «vikarierende motiver» hos folk som ønsker meg godt. Og jeg tester dem igjen og igjen for å se hvor «ubetinget» den kjærligheten er.
Vi lærte at Gud kan trekke vekk sin beskyttelse av menigheten hvis noen bryter reglene.
Hvis vi visste at noen hadde brutt reglene, måtte vi melde fra til lederne i menigheten. Hvis vi ikke gjorde dette, ville det få konsekvenser for vårt forhold til Gud.
De som tøyde reglene, ble ofte utsatt for baksnakking.
Gud ser alltid hva vi gjør, hva vi tenker og hva vi føler.
Mye av det som menigheten la vekt på i undervisningen, har vært skremmende for meg. Det har gitt meg en utrygghet som det kan være vanskelig å forklare for andre.
Vi lærte at Gud kommer alltid først.
For foreldrene våre betydde dette også at Gud kom foran oss.
Mamma sa til meg: «Jeg elsker deg, men jeg elsker Gud mer»
Vi lærte at noen synder ikke kunne tilgis, men vi visste ikke alltid hvilke det var.
Noen synder var konkrete og fysiske og dermed enklere å forstå. Andre synder handlet om tanker og følelser og var mer diffuse.
Mens noen synder kunne tilgis, var andre utilgivelige. Vi kunne streve med å få klarhet i hvilke synder dette var.
Vi lærte at Gud og menigheten kom til å snu ryggen til den som synder.
Trossamfunnet har lagt vekt på bibelvers som sier at man skal tukte sine barn.
Mens noen har tolket dette som en rettferdiggjørelse av fysisk straff av barn, har andre vektlagt straff i form av å ta vekk kjærlighet. Både fysisk og psykisk vold har satt sterke spor.
Hvis vi gjorde noe som menigheten mente var en synd, lærte vi at vi også kunne bli straffet av Gud.
Vi lærte at de som går ut av menigheten, vil gå fortapt.
Verden utenfor menigheten var styrt av onde krefter.
Vi lærte at siden verden var utrygg, kunne bare Gud beskytte oss.
Vi lærte at vi i den åndelige verden hadde samme kraft som Jesus, og at vi selv måtte bruke denne kraften for å bekjempe Satans angrep.
Gud vet alt og ser alt, hører alt, og gjør jeg ikke det eller det, så dør jeg. Ikke rart jeg ble paranoid.
Vi lærte at Gud ser alt, også tankene våre.
Vi lærte at Gud vil dømme oss på bakgrunn av det vi gjør, tenker, føler, sier og mener.
Enkelte religiøse miljøer lærer at hvis vi blir syke, så betyr det at vi har syndet, valgt feil vei eller ikke har vært nær nok Gud.
Vi visste at menigheten vil snu ryggen til den som ikke lever etter Guds vilje.
Venter stadig på at noen skal avsløre meg, at jeg er falsk, selv om jeg egentlig ikke er det
Det er først etter bruddet med troen og fellesskapet at menighetens avstand til storsamfunnet er blitt merkbar for meg.
Noen av verdiene menigheten vektla, var lydighet til autoriteter og lojalitet til trossamfunnet.
Kvinner skulle være stille, ydmyke, milde og underordne seg mannen.
Vi lærte at vi skulle være helhjertet, selvoppofrende og tåle urett med glede.
I alt vi gjorde skulle vi være et godt forbilde for andre og aldri kaste bort tid på unødvendige ting.
Vi lærte at vår verdi som menneske var knyttet til kyskhet og at vi var rene i hjertet.
Ute i verden var det de som skrek høyest, som fikk. Tålmodighet var ingen fordel. Det var de som var frempå og tok for seg med spisse albuer, som lyktes. Det var om å gjøre å lide minst mulig og gjøre det best mulig. Dette er på mange vis helt motsatt av det jeg fikk innprentet i oppveksten.
Mange menigheter har egne idrettslag og fritidsaktiviteter, og de mange aktivitetene i menigheten har vært bra for samholdet i menigheten.
Siden vi lærte at storsamfunnet var farlig, måtte vi bli minst mulig påvirket av verden utenfor menigheten.
Både små forseelser og alvorlige kriminelle handlinger ble stemplet som «synd». Vi lærte ikke å reflektere selv rundt moral, men måtte forholde oss til regler uten å få noen videre forklaring på dem.
Isolasjonen fra storsamfunnet har på mange måter vært beskyttende og skapt en følelse av å ha levd i en boble
Det oppleves stadig som at jeg står på utsiden og ser inn vinduet, på det som jeg lengter etter å være en del av. Men jeg vet ikke hvordan.
Vår identitet var knyttet til det å være medlem av menigheten.
Vi sa alltid vi mener og vi tror, aldri «jeg».
Hendelser i verden fikk en bibelsk forklaringsramme.
Vi lærte at bare Gud kunne gjøre verden til et bedre sted. Demonstrasjoner, aktivisme og politikk så vi derfor på som både kunnskapsløst og nytteløst, og noe vi ikke skulle delta i.
Mennesker som ikke tjente Gud, måtte frelses. Ble de ikke frelst, ville de gå fortapt.
Mennesker som valgte å ikke tjene Gud, var onde.
Den eneste vi kunne stole på i verden, var Gud.
I menigheten jeg tilhørte, hadde vi mange ord og begreper med egen betydning.
I menigheten hadde vi egne måter å kommunisere på.
Vi lærte å argumentere for vårt syn, men i mindre grad å lytte til andres meninger.
Det vi snakket om, skulle være en del av en agenda, og «tomt snakk» var noe som tilhørte «verden».
Hva snakker man egentlig med vanlige folk om, når man ikke snakker om det religiøse?
Vi ble advart mot å knytte vennskap med personer som ikke delte troen vår.
Jeg ble vant til å leve med kontroll og psykisk vold.
Jeg ble vant til å underordne meg og sette andres behov foran mine.
Jeg ble vant til å tåle urett.
Jeg finner det lettest å ha overfladiske relasjoner. For da risikerer jeg ikke å bli avvist igjen.
Livet vårt på jorda var en mellomstasjon før det egentlige livet skulle starte.
Vi løftet fram det som var negativt ved verden vi levde i, og så fram til at Gud skulle skape en bedre verden.
I mellomtiden skulle vi være travelt opptatt i menigheten og jobbe med å være en god kristen.
Den bruksanvisningen jeg fikk i fra menigheten, fungerer ikke med byggeklosser i storsamfunnet, som har helt andre former og farger og er ment for en helt annen type bygning enn det jeg er vant til.
Selv om jeg har vunnet en frihet, har jeg mistet mye som jeg kjenner sorg over.
Her følger en oversikt over mulige utfordringer for deg som ønsker å være til hjelp, og ulike grep som kan gjøre det lettere å gi god hjelp.
Hvis man har lært å sette til side egne behov, og alltid prioritere gruppen foran seg selv, så kan det være vanskelig å forstå at man trenger hjelp.
Det man har opplevd, kan føles som normalt.
Noen har lært at personer utenfor menigheten ikke vil forstå de kristne.
Siden dårlig helse kan bli assosiert med mangel på tro, kan det at man oppsøker hjelp gi inntrykk av at man har gjort en stor synd mot Gud eller at man er demonbesatt.
Noen har lært at man kan bli utsatt for demoner ved å oppsøke for eksempel psykologer.
Når medlemmer opplever utfordringer i livet, er det i enkelte miljøer anbefalt at de snakker med en tillitsperson i menigheten eller at de henvender seg til Gud i bønn.
Å oppsøke ekstern hjelp kan tolkes som at man har liten tillit til at man kan få hjelp fra menigheten og Gud.
Menigheten kan formidle et syn på livet som mellomstasjon før det egentlige livet, og at det viktigste derfor er hva vi gjør for å nå dette målet. Å fokusere på egen psykisk helse kan bli sett på som å kaste bort tid på noe som uansett vil løse seg når Gud griper inn og lager en bedre verden.
Det å oppsøke hjelp kan bli sett på som en egoistisk handling og føre til dårlig samvittighet.
Men hvorfor skal du snakke med en verdslig når du er nedfor, liksom? Hva i alle dager kan de foreslå, som vil hjelpe?
Noen menigheter forkynner at det er en forbindelse mellom medlemmenes tro og deres fysiske og psykiske helse.
Dette kan skape et usunt forhold til negative følelser og sykdom og et press om å være frisk.
Når noen har psykiske utfordringer, kan det være nærliggende å lete etter forholdet til troen som årsak til de problemene de har.
Den som strever med psykisk helse, kan bli tilbudt en åndelig løsning, for eksempel gjennom mer deltagelse på menighetens møter, forbønn eller demonutdrivelse.
«Positive bekjennelser» – noen kan lære at det er viktig å fornekte at de er syke og isteden bekjenne at de er friske. Ved å gjøre dette tror man at helbredelsen vil bli virkelig i den synlige verden. Hvis man isteden sier at man er syk, er dette en «negativ bekjennelse» som vil bekrefte Satans virkelighet, slik at man fortsetter å være syk.
Vi lærte at hvis man fjernet seg fra menigheten, ville man ikke lenger ha den hellige ånds beskyttelse. Så da jeg ble syk etter å ha gått ut, trodde jeg det var min egen skyld.
I noen miljøer kan det være kultur for å tolke for eksempel depresjoner og angst som at man er plaget eller bundet av demoner. I verste fall at man er besatt. På samme måte kan hypomane utslag (for eksempel ved bipolar lidelse) blir tolket som utslag av Guds nådegaver og salvelse.
Vanlige trosforestillinger kan bli diagnostisert som psykiske lidelser. Noen har opplevd at det de lærte i menigheten om onde åndsmakter, framtiden og gudsbildet, blir forstått som en vrangforestilling eller kan tolkes innenfor en diagnose.
Når jeg snakket om angsten for dommedag, at Gud alltid så meg, og når jeg så tegn rundt meg på de siste dager, så ble jeg stemplet som paranoid og at jeg hadde vrangforestillinger. Jeg husker godt hvor full den lille posen fra apoteket var. Jeg håpet så hardt på at det skulle hjelpe. Jeg var bare et barn, og jeg måtte bare stole på dem.
Etter 15 år i psykiatrien sa en ny behandler til meg: «Vi har for lite kunnskap om hva denne typen opplevelser gjør med mennesker, ikke minst barn. Men det er tydelig for meg at du ikke lider av personlighetsforstyrrelser, psykoser eller vrangforestillinger. Det er helt klart at ditt møte med et uvitende behandlingssystem har gjort det verre for deg og ledet til enda større problemer enn du hadde trengt å ha. Du har helt naturlige reaksjoner på langvarig traume. Ingen barn skal behøve å være redd for verdens undergang, ingen barn skal behøve å bli skremt av sine egne foreldre om dommedag.»
Hjelpekilden Norge
Byfogd Sandbergs gate 5
1532 Moss
Epost: info@hjelpekilden.no
Intervju, bearbeiding og tekst
Hilde Langvann
Design & illustrasjoner:
Mission
